Populærnavn:
 Slamkrypere; Dynnspringere
Synonymer:
Systematisk
tilhørighet:
Familie: Gobiidae (kutlinger)
Orden: Perciformes (abborlignende)
Utbredelse:
Flere arter i Asia (inkl. det sentrale Stillehavet) og Afrika (øst og vest).
Størrelse:
Varierer mellom artene; vanligvis fra 6 til 15 cm.
Vannverdier:
Utpregede brakkvannsfisker som stiller helt spesielle krav til vannet. Slamkrypere lever i
estuarier og mangroveområder hvor ferskvann og saltvann møtes og blandes. Bør ha
saltholdighet på 1,0 til 1,5 % i akvariet. Bruk havsalt beregnet for saltvannsakvarier;
10-15 gram pr liter vann (tilsvarer ca 1 spiseskje pr liter, eller drøyt 1 dl pr 20
liter).
GH = 20 til 40 °dH
pH = 7,8 til 8,5
Temperatur = 24 til 30 °C
Fôr:
Livnærer seg i vill tilstand overveiende på smådyr, som f.eks. mark, krepsdyr og
insekter. Fanger det meste av sin næring på land, og bør også fôres over vann i
akvariet. Kan være vanskelig å tilvende erstatningsfôr, men forsøk frosne evertebrater
(krill, mysis, tubifex, mygglarver m.v.). Gjerne også tørrfôr (f.eks. granulater bøtet
i litt vann).
Generell
beskrivelse:
Det er nesten på kanten å beskrive disse fiskene som ferskvannsfisk ettersom de faktisk
lettere vil overleve i et rent saltvannsakvarium enn i et rent ferskvannsakvarium. Når de
forekommer i handelen, blir de imidlertid nesten uten unntak solgt som ferskvannsfisk,
eller i hvertfall sammen med ferskvannsfisk. Derfor beskrives de også her.Slamkrypere dukker av og til opp i
handelen, men det er dessverre de færreste som er klar over hvilke forhold de krever for
å trives. Disse fiskene hører definitivt ikke hjemme i et selskapsakvarium, men må ha
et spesielt innredet akvaterrarium med vannforhold og innredning tilpasset deres krav.
Slamkrypere er amfibisk levende
fisker som tilbringer like mye tid over som under vann. De lever i brakkvannsområder nær
elveutløp (estuarier) og i mangroveskoger og må derfor bys et vann som er en blanding av
sjøvann og ferskvann. Lag akvariet med en stor landdel med fuktig, finkornet sand
(strandsand) som fiskene kan grave i. Gjerne også en del trerøtter og steiner som de kan
krype opp på. Unngå lavastein og andre svært ru overflater som fiskene lett kan skade
seg på.
Mange arter er beskrevet, og
oftest er svært vanskelige å artsbestemme (arten på fotoet ovenfor er asiatisk, men
ikke nærmere bestemt). Følgende arter er de viktigste, men det forekommer noe uenighet
om definisjonene av de enkelte artene og deres utbredelse:
| P. barbarus (Linnaeus, 1776): |
Vest-Afrika; Senegal til Angola |
| P. chrysospilos Bleeker, 1852: |
Indonesia |
| P. freycineti Quoy & Gaimard, 1824: |
Indonesia og Malayiske Arkipelag |
| P. gracilis Eggert, 1935: |
Sumatra, Borneo, Malayiske halvøy,
Filippinene og Australia |
| P. kalolo Lesson, 1831: |
Indiske Hav og vestlige Stillehav |
| P. koelreuteri (Pallas, 1770): |
Rødehavet og Østafrika til India |
| P. malaccensis Eggert, 1935: |
Singapore, Filippinene, Ny Guinea |
| P. minutus Eggert, 1935: |
Java, Andamanene, Filippinene, Thailand,
Australia |
| P. novemradiatus (Hamilton, 1822): |
Østkysten av India til Malaysia, Borneo
og Filippinene |
| P. pearsei Eggert, 1935: |
Østkysten av India og Burma |
| P. schlosseri (Pallas, 1770): |
Fra India til den Malayiske halvøy og
Indonesia |
P. sobrinus Eggert, 1935:
|
Rødehavet, Østafrika og Seychellene |
| P. vulgaris Eggert, 1935: |
Japan og vestlige Stillehavsøyer |
| P. weberi Eggert, 1935: |
Fra østkysten av India, østover til Ny
Guinea |
|
