Familien kjevefisker eller brønngravere, Opistognathidae, rommer omkring 70 arter, hvorav de fleste lever på korallrev i det Indiske Hav, Stillehavet og det Karibiske Hav. Den inntil 10 cm lange Opistognathus rosenblatti, som er tema for denne artikkelen, finnes bare i et relativt lite område av det østlige Stillehav, og har først i de siste 5-6 årene begynt å dukke opp i handelen i Europa.

Levevis i naturen
På 18-24 meters dyp rundt mange av øyene i Sea of Cortez kan man finne kolonier på opptil flere hundre individer av den blåprikkede kjevefisken. Hvert individ har sin egen "brønn", med 1-3 meters avstand til naboene. Hulene er forseggjort bygget i den grove sanden, og forsterket med skjellfragmenter og småsteiner. Fiskene synes å være nærmest kontinuerlig i sving med å forbedre boligen; de graver ut sand, bærer bort og ordner på grus og steiner rundt inngangen.

Som sine slektninger er Opistognathus rosenblatti en munnruger, hvor hannen bærer eggene. Leken starter i vannet over inngangen til hulen. Flere dusin hanner kan være i aktivitet samtidig. Hannen forlater sin hule, og stiger 30 cm til 1 m over bunnen. Her blir han hengende ubevegelig, med alle finnene utslått. Etter 3-5 sekunder stuper han plutselig ned i hulen igjen. Denne sekvensen gjentas med 4-5 minutters mellomrom, inntil en hunn blir overtalt til å følge ham inn i hulen for å legge sine egg.

Alle kjevefisker er svært sky. De ligger gjerne i hule-inngangen og speider etter plankton og andre fôr-partikler. Når strømmen bringer noe spiselig er fisken snar til å smette ut og snappe det. Ved den minste antydning til fare skjuler den seg raskt dypt nede i hulen. Så kommer den igjen fram, mistenksom og årvåken, etter noen sekunder eller minutter, avhengig av hvor skremt den ble.

Akvariepleie
Det er absolutt nødvendig at disse fiskene får et tykt bunnlag av korallgrus i akvariet, helst bortimot 15 cm. Det må også finnes et godt utvalg av grovere byggematerialer, såsom større korallbiter og snegleskall, til å forsterke boligen med. I nødsfall kan fiskene også klare seg med andre skjulesteder, som f.eks. et hull under en flat stein, men da går også akvaristen glipp av det mest fascinerende ved disse fiskene.

Vær på vakt mot å sette for aggressive fisker sammen med kjevefiskene. Særlig kan andre fisker som liker huler komme til å forsøke å skremme dem ut av sine hjem. Kjevefiskene selv er særdeles fredelige, og synes ikke å sjenere hverken andre fisker eller virvelløse dyr. Når akvariet er stort nok, kan det lønne seg å holde flere individer sammen, men hvert individ bør allikevel ha omkring 200 liter akvarievolum til sin rådighet.

Når den først er tilvendt akvariet, er den blåprikkede kjevefisken hardfør og rimelig lett å holde. Den aksepterer f.eks. de fleste kommersielt tilgjengelige fôrsorter. Transport ser imidlertid ut til å være en stor påkjenning, og all mulig forsiktighet er nødvendig ved introduksjonen for å sikre en skånsom akklimatisering! De fleste kjevefisker som dør for tidlig, dør innen 24 timer etter at de har blitt satt i et nytt akvarium. Dødsårsakene er vanligvis sjokk eller at de hopper ut av akvariet. Så snart fisken har roet seg nok til å begynne arbeidet med å bygge hulen, synker risikoen for å miste den dramatisk.

© 2000, Aquarium World