Når CITES ble opprettet var det for å få et redskap til å regulere den internasjonale handelen med ville dyr og planter, samt produkter laget av slike. Et system av tillatelser og sertifikater skal sikre at all handel med truede arter blir registrert og - om nødvendig - regulert.

Beslutnings- og utøvelsesmekanismer
CITES styres av medlemslandene gjennom såkalte 'partskonferanser' - 'Conference of the Parties', forkortet COP. Disse møtene går av stabelen hvert andre til tredje år, senest nå i Gigiri, Kenya, 10.-20. april 2000. Neste COP (COP12) blir i Chile om 2 ½ år. På partskonferansene foregår møter i tre ulike komiteer, 'Committee 1' som utreder de vitenskapelige sakene, 'Committtee 2' som utreder mer forvaltningsmessige saker, og 'Budget' som utreder det økonomiske.

Alle avgjørelser gjøres i allmøte ('Plenary') som har fullmakt til å vedta nye bestemmelser og resolusjoner. Kun medlemslandene har stemmerett, men i utredningsarbeidet åpnes det også for innspill fra ikke-statlige organisasjoner ('Non-Governmental Organizations' = NGO's). I den sammenheng blir tyngre saker gjerne behandlet i arbeidsgruppe hvor både interesserte medlemsland og NGO's er representert.

Mellom partskonferansene administreres CITES internasjonalt av et sekretariat under ledelse av en 'Standing Committee'. Dessuten har de enkelte medlemsland sin nasjonale forvaltningsmyndighet. I Norge er denne Direktoratet for naturforvaltning (DN) i Trondheim. DN er da norsk ansvarlig innstans for utstedelse og registrering av CITES-dokumenter i forbindelse med eksport og import.

De tre appendixer
CITES lister dyre- og planteartene som omfattes av avtalen på tre forskjellige lister som angir graden av regulering i handelen med disse.

Appendix I inkluderer arter som er direkte truet av utryddelse, og hvor internasjonal handel anses å kunne forverre situasjonen. I prinsippet er all kommersiell handel med disse artene forbudt, men begrensede tillatelser kan bli utstedt for individer som kan dokumenteres oppdrettet i fangenskap (som f.eks. for en del papegøyearter og den asiatiske arowanaen, Scleropages formosus). Både eksport- og importtillatelser må foreligge.

Appendix II inkluderer arter som ikke nødvendigvis er truet av utryddelse nå, men som mistenkes å kunne bli det dersom den internasjonale handelen ikke overvåkes. Dessuten omfatter listen arter som lett kan forveksles med truede arter på appendix I. For import kreves det at sendingen følges av gyldig CITES-sertifikat (eksporttilatelse) fra eksportlandet. Denne tillatelsen skal forelegges tollmyndighetene ved innførselen, og oversendes Direktoratet for naturforvaltning. For øvrig foreligger det ingen særlige bestemmelser eller restriksjoner for innførsel av appendix II-arter til Norge, men noen andre land har strengere, nasjonale regler.

Appendix III inkluderer arter som enkeltstående land finner det nødvendig å regulere handelen med. Importbestemmelsene er som for artene på appendix II.

Betingelsene for utstedelse av tillatelser og sertifikater berører spørsmål om hvorvidt handel vil være til skade for artens overlevelse, den lovlige besittelsen av artene, betingelsene for transport av levende organismer, etc.

Følg pilen for å lese
'Akvariearter på CITES'

©2000, Aquarium World