|
|
|
 |
 |
| |
|
| |
Gullfisken - en fisk
med fortid
Gullfisk er ikke, som mange ikke-akvarister synes å tro, noe fellesnavn på alle fisker
som holdes i akvarium. Tvert i mot, gullfisken er en egen art av
karpefisker. Den er en ganske unik, sterkt foredlet prydfisk som stammer fra Kina.
Gullfiskens mange fargerike varianter har gjort den til et av de mest populære
hobbydyrene i verden, og da snakker vi bestemt ikke om et moderne motelune.
 Slik startet det
Gullfisken, slik vi kjenner den, finnes ikke i vill tilstand. Den er et resultat av mange
generasjoners avl på særlig utvalgte eksemplarer av damkarussen Carassius auratus, som
er en temmelig lite iøynefallende, gråbrun fisk. Den finnes vidt utbredt i bl.a. Kina,
og blir mye benyttet som mat, men har i seg selv ingen interesse som akvariefisk eller
hagedamfisk.
Damkarussen har imidlertid den interessante egenskapen at det kan forekomme individer med
hel eller delvis gullfarge. Kineserne oppdaget dette, og nedtegnet beskrivelser av
fenomenet, allerede for mer enn 1.700 år siden. I løpet av Sung-dynastiet (år 960-1279)
utviklet det seg en stor interesse for disse fiskene. På 1500-tallet var hold av
gullfisker i dammer og innendørs krukker og kar vidt utbredt i Kina, og man begynte
avlsarbeide for å fremskaffe nye og spennende former.
Gullfisken forandres
Gullfisken viste seg snart å ha store anlegg for å manipuleres med. Man fikk frem et
bredt spekter av farger, fra sølvgrått til blålig og sjokoladebrunt, såvel som hvitt,
rosa, oransje og rødt, i tillegg til - selvfølgelig - gull. Ofte opptrådte flere farger
i kombinasjon, slik at fiskene ble mer eller mindre flekkete.
Den vanlige, langstrakte, strømlinjeformede kroppsformen lot seg også endre. Gradvis
endret man kroppens dimensjoner, finnenes form og utvikling, øynenes utseende og
skjellenes beskaffenhet. Snart kunne man se fisker med f.eks. dobbel hale, lange
slørfinner, eggformet kropp, utstående øyne, kjøttfulle utvekster på hodet, eller
perleaktige skjell. Avvikene ble stadig flere og større, men samtidig la kineserne stadig
mer vekt på å utvikle rene og stabile raser, hvor det overordnede målet hele tiden var
det estetiske. Slik sett skiller historien om utviklingen av gullfisken seg lite fra
f.eks. utviklingen av mange hunde- og katteraser, eller for den saks skyld mange av de
blomstrende planter som pryder våre hager og stuer.
Gullfisken sprer seg til resten av verden
På begynnelsen av 1600-tallet var Japan det første land til å importerte gullfisk fra
Kina. Japanerne satte hurtig i gang med å utvikle egne raser. I dag kan det derfor, i
mange tilfeller, være vanskelig å fastslå hvilke varianter som har sitt opphav i Kina
og hvilke som skal tilskrives japanerne.
I løpet av det neste hundreåret ble gullfiskene spredd også til Europa. Det finnes
ganske klare indisier på at det fantes gullfisker i London i 1665. Marineoffiseren Samuel
Pepys skrev i sin dagbok av den 28. mai det året at han hadde sett noen vakre,
utenlandske fisk som ble holdt i en glassbolle hjemme hos hans venninne Lady Pen.
I 1742 vet vi imidlertid med sikkerhet at gullfisker ikke lengre var noen sjeldenhet i
England. Den berømte poeten Thomas Gray skrev det året et dikt som har blitt et av de
klassiske i litteraturhistorien; "On a Favourite Cat,
Drowned in a Tub of Goldfishes".
Fornemme gullfiskeiere
I Frankrike fikk den berømte Marquise de Pompadour overrakt en ganske enestående samling
gullfisker som gave fra det Fransk-Østindiske Kompani i 1750. Denne velstående dame, som
var Ludvig XV's særdeles innflytelsesrike elskerinne, var ikke like elsket av alle
mennesker i sin samtid. Når man så vet at hennes tidligere navn, før kongen gjorde
henne til Marquise, var Jeanne Antoinette Poisson, og at 'poisson' er fransk for 'fisk',
kan man kanskje gjette på at gaven hadde en noe tvetydig mening.
Ikke desto mindre ble de fargerike fiskene snart høyeste mote i de velstående lag av
folket, og interessen spredde seg raskt over hele Europa. Historiske kilder kan fortelle
at det en tid var svært populært å vise fiskene frem sammen med småfugler. Det ble
gjort mest effektfullt i doble glassboller, hvor fuglen satt i et lite luftfyllt rom
innerst, og fiskene svømte rundt på utsiden av dette. Dette var ganske sikkert ikke helt
dyrevennlig, så vi (og dyrene) får bare være glade for at verden tross alt går
fremover.
I Petersburg holdt Fyrst Potemkin i 1790 en festmiddag til ære for sin elskede Tsaritsa
Katharina. I henhold til motens eksklusive krav ble bordet dekorert med en oppsats av
glassboller som inneholdt gullfisker importert fra det fjerne Kina. Man kan bare håpe at
denne storslåtte gesten hadde den ønskede virkning på den kravstore russiske
keiserinnen.
Ikke så eksklusiv lengre
I dag har gullfisken ikke lengre det samme eksklusive preget. Det skyldes først og fremst
at man nå oppdretter dem i millioner av eksemplarer over hele verden. Ingen behøver
lengre å reise til Kina for å kjøpe en gullfisk til sin elskede. Det holder lenge å
reise til nærmeste dyreforretning. Akkurat det er kanskje synd for gullfisken, som nok
dessverre ofte får en behandling som er langt dårligere enn hva den burde ha hatt.
Dyr skal behandles bra og artsriktig, uansett hvilken art det er snakk om. For gullfiskens
vedkommende er det også særdeles lett å gi den riktig pleie, slik at den lever godt og
lenge. Når vi vet hva gullfisken har vært med på gjennom århundrene, er vel det også
en grunn til å behandle den med en smule ærbødighet?
© 1999, Aquarium World
|
|
|
