|
|
|
 |
 |
| |
 |
| |
Robert Warington - en
akvariepionér
I 1850 fremla kjemikeren Robert Warington sitt arbeide vedrørende akvarier for The
Chemical Society i London. Han hadde studert tidligere forskeres resultater med
akvariehold, men fremfor alt også eksperimentert selv. Warington var kjemiker, og det er
i dag meget fascinerende å lese hvor undrende og imponert han beskriver de livets
vidundere som han mener å ha vært vitne til i sitt akvarium.
Waringtons akvarium
Warington startet sitt personlige eksperiment i mai 1849. Han valgte en glassbeholder på
ca 55 liter. Denne dekket han over med et stykke tynn musselin, strukket over kraftig
kobbertråd, for - som han skriver - å 'holde ute så mye som mulig av det sotete støvet
i Londons atmosfære, uten samtidig å hindre den atmosfæriske lufts frie passasje'.
Beholderen ble fyllt omtrent halvfull med ordinært springvann, og bunnen dekket med sand
og mudder. Noen steiner ble lagt inn som dekorasjon og for å tjene til skjulesteder for
fiskene. En liten plante av Vallisneria spiralis ble også satt nedi.
Fiskebesetningen utgjordes av to små gullfisker.
Problemene starter
Dette så en kort tid ut til å gå bra, skriver Warington. Men så begynte noen av
bladene på Vallisneriaen å visne og gå i forråtnelse. Vannet ble grumset, og alger ("mucus,
or green, slimy matter") begynte å gro over beholderens sider og på
vannoverflaten. Han antok (sannsynligvis med rette) at dette ville kunne føre til at
'fiskenes sunne liv ville lide, og deres vitale funksjoner kunne bli ødelagt'. For å
rette på den skjeve utviklingen tilførte Warington nå akvariet 5-6 individer av - hva
han kaller 'en meget nyttig, liten renovasjonsarbeider' - damsneglen Lymnaea stagnalis.
De fjernet ganske hurtig både algene of de visne bladene, og holdt for fremtiden dette i
sjakk.
Trivsel
Etter dette trivdes Vallisneriaen så godt at det som opprinnelig hadde vært én plante,
ved høsten hadde blitt til 30 nye planter. Mange av disse sendte opp sine lange,
spiralformede blomsterstengler over vannflaten. På et tidspunkt talte Warington mer enn
40 blomster.
Fiskene var også livlige, fargesterke og virket svært sunne. Det samme gjaldt sneglene,
som formerte seg flittig. De nyklekkede snegleungene ga fiskene et kontinuerlig tilskudd
av levende fôr.
Biologisk balanse
Dermed - skriver Warington - har vi den beundringsverdige balansen opprettholdt mellom
dyre- og planteriket ("...and that in a liquid element"). Ved
respirasjonen forbruker fiskene oksygenet i vannet og produserer karbondioksid. De spiser
insekter og små snegler, og utskiller avfallsstoffer som er velgnet, rik næring for
plantene. Plantene, på sin side, forbruker karbondioksidet som fiskene har produsert.
Karbonet i dette bruker de til dannelse av eget vev, og oksygenet frigjør de i gassform
som løses i vannet. Samtidig ernærer plantene seg fra de avfallsstoffer som fisker og
snegler har avgitt og 'holder dermed vannet konstant i en klar og sunn tilstand'. Sneglene
("the slimy snail") finner sin næring i det visnende
plantematerialet og de små, finfibrede algene. Dermed omdanner de det, som ellers kunne
ødelegge hele systemet, til en rik og fruktbar næring for plantene, "...while
it also acts the important part of a purveyor to its finny neighbours". |
WARINGTON, Robert (1850): Notice of Observations on the
adjustment of the relations between the Animal and Vegetable Kingdoms, by which the vital
functions of both are permanently maintained. The Quarterly Journal of the Chemical
Society of London, 3:52-54
© 1999, Aquarium World
|
|
|
